We’ll never be strangers

Jeg må ha verdens dårligste imunforsvar. Og hver eneste gang jeg er til en lege sier de at jeg bør spise mer frukt og generelt sunn mat, bare så synd at jeg som regel ikke tåler sunn mat og bare kan spise bananer av frukt.. Helse er oppskrytt, det er jo forsåvidt ganske greit å være syk, god unnskyldning til å ligg til sengs hele dagen å se filmer og serier, få servert mat på sengen og generelt sett føle mye kjærlighet. Det mest negative er at jeg føler ikke for å gjøre noe annet enn å ligge å sove, mens han jeg heller vil være ute i solskinnet i Steinkjer å leke sammen med de andre og storkose meg med en øl i en hånd og venner i den andre.

Det er jo vår, det er sol og varme.. Selvsagt betyr det at festene begynner å bevege seg ut, og da vil det også bety enda dårligere form for meg. Men dette året skal jeg bare bli syk, jeg orker ikke stresse mer med det, jeg vil være sammen med mine elskede uansett nå, og skal jeg la sykdom, allergier og gud vet hva styre meg nå og så kommer jeg aldri til å få leve det livet jeg vil ha akkurat NÅ.

Jeg styrer livet, det styrer ikke meg.

Life rocks!

LONDON! Jeg vil flytte hit. Jeg vil bo her, selv om det bare blir for en liten stund. Men jeg er ferdig med å planlegge livet mitt, jeg lever det som jeg selv vil, og dermed har jeg heller håp og drømmer om hva jeg skal klare i løpet av mitt lange liv, mens at jeg prøver å være så spontan som jeg klarer.

Denne siste uken har vært helt sinnsyk! Alltid noe å gjøre, og så mye folk rundt oss hele tiden, og stadig nye oppgaver jeg må løse for meg selv. Oppgaver som andre kanskje synes er helt logiske å løse uten å tenke over det en gang, men for en person som meg som ikke skal planlegge mer enn dagen før i tillegg til å ta hensyn til helsen min i tillegg til en venninne og hennes ønsker og problemer så blir det mye stress og tanker som går overalt.

Og av flere morsomme grunner er jeg helt tappet for krefter om dagene. Kommer kanskje litt av at London er sykt stort, så bilder og litt om turen kommer ikke før jeg kommer meg hjem til Steinkjer, og det blir ikke før torsdagskvelden/fredagen. Kommer litt ann på hvordan jeg kommer meg hjem!

Happiness all over this world

This life is my life, and I’m living it my own way.

Det er nå mitt nye motto. Jeg elsker nemlig livet, slik som jeg styrer det. Hadde det vært en venn eller et familiemedlem som hadde styrt meg så hadde jeg neppe smilt like mye som jeg gjør. Og det er noe jeg er lykkelig over, min egen lykke over meg selv. Jeg er blitt en overlykkelig person av alt som har skjedd i livet mitt sålangt, og lykken er inni meg selv når jeg er syk og svak, selv når jeg gråter og føler sorg og tap over noen.

Livet mitt er ett eneste stort smil, jeg sulter ikke, jeg sliter ikke mer enn et menneske vil gjøre i løpet av sin eksistens, jeg er bare et menneske med venner og en herlig familie som støtter meg igjennom alle mine valg. Jeg blir ikke støtt ut av familien selv om jeg endrer valg og meninger, selv hvor mye jeg driter meg ut og vennene mine ler av meg like mye som jeg selv gjør.

Etterhvert som jeg kommer hjem fra London kommer jeg til å legge livet om igjen, til en enda bedre måte for meg selv. I tillegg kommer suksessdagboken min, den skal offentliggjøres denne gangen, faktisk på forespørsel fra coachen min.. Kommer jeg meg igjennom en sykdom som ødelegger karrieren og alt jeg hadde bygd meg selv, så skulle jeg vist klare å motivere en eller annen person til å komme seg på kurs for å bli friskere de og.

Og er det noe jeg vil lykkes med, så er det nemlig det å få hjelpe andre med å bli like lykkelig over en sykdom som jeg er. Jeg vet hva den gjør med meg, jeg vet hvordan jeg skal overdose den med friskhet, men jeg vet og at jeg har lov til å la sykdommen renne over meg innimellom. Det er bare sunt, både for helsen generelt sett, men også for hodet. Hver gang jeg ligger syk hjemme enten med ME eller vanlig sykdom så tar jeg en restart, og da er alt MYE bedre igjen enn før. Tenk over det du.

If everyone cared

Jeg har overlevd eksamen. Overlevd smertehelvette hver dag. Og overlevd søvnmangel. Så denne uken er jeg veldig fornøyd med. Jeg har enda ikke lagt meg i fosterstilling, og enda ikke ringt Henny og uttrykt en lyst for å avslutte livet. Jeg har nesten vært glad for alt som har skjedd. Jeg har til og med blitt omtalt som ett lykkesvin.

Ting har det med å løse seg selv, og allerede nå er det lys i alle tunneler. Tirsdag 22. mars er det oppfriskningskurs i Stjørdalen, og jeg ser faktisk fram til å gråte modige tårer igjen. Sist rann tårene i 3 dager i strekk, mens at gleder boblet inni meg. Dermed er kurset perfekt oppladning til LONDON med Natalie! Vi drar nemling torsdagen, den 24. mars og jeg er så SYKT GIRA! Ligger bare å hører på Taylor Swift om dagene og chiller med gode tanker i hodet.

Desverre betyr dette og at jeg drar til Steinkjer igjen etter noen heeeeeeerlige dager hjemme på Mo sammen med foreldrene mine og min gode Henny! Toget går nå på morgenen kl 08.20, så jeg bør sove, men som alltid blir jeg knallvåken med en gang jeg legger meg. Så nå skal jeg vell tvinge kreftene mine til å dø for denne gangen. For snart går ferden hjem til kjæresten min igjen! <3 jippii!

Is this pain real?

Bare tanken på det å sove nå er absurd. Det er umulig å få til, spesielt når jeg innser nå at det er eksamen om 2 dager. Jeg føler meg i grunn ikke så forberedt som jeg liker, men jeg har ennå en del timer å ordne det på. Må bare klare å samle sammen alle kreftene jeg har og presse meg videre til jeg blir ferdig på onsdag. De pausene jeg skal ha innebærer mat, en dusj i ny og ned og pakkingen på tirsdag før jeg legger meg. Ellers enn det blir jeg å finne forran dataskjermen med lovboken i den høyre handen.

Etter eksamen på onsdag drar vi også rett hjem til Mo. Jeg skal hjem for å hvile litt, lette på trykket på hverdagen min og for å arrangere skirenn. Siden jeg ikke deltar selv, er jeg skikkelig ivrig på å være med på hendelsen uansett, og dermed skal jeg stå i startområdet for å sjekke at tidtakerbrikkene fungerer på alle løperne før de starter, og så forflytter jeg meg til målområdet der jeg er måldommer. Ellers kommer jeg til å være hjemme i en laang helg, fra onsdagskvelden til mandag/tirsdag uken etter. Delvis fordi jeg har en etterlengtet frisørtime på mandagen, men også fordi det er ikke mye som skjer i Steinkjer igjen før helgen etter det igjen.

Ellers er jeg sliten med tanke på at ting går ALDRI min vei. Jeg begynte å komme i gang med å trene igjen, klarte nesten å se på ski på tven, så kommer den koselige beskjeden fra legen om at hånda som jeg ødela i høst har grodd feil, slik at det lureste jeg kunne gjøre nå var å få den knekt opp igjen så det kunne få gro rett.. Jeg kan helt ærlig si det slik at jeg husker ikke hvor ondt det var å knekke den i høst, men denne gangen hylte jeg i grunn, men unnskyldningen min er det at jeg denne gangen viste at jeg kom til å knekke den og da ble det ekstra vondt. Og jeg lever fortsatt i troen på at det er det.

Jeg skal prøve å drøye det til jeg kommer tilbake til Steinkjer før jeg starter å trene generelt sett igjen. Kan ikke trene overkroppen denne gangen da, men kondisjon går bra ogmage/delvis rygg. Bare for å klare å opprettholde ett høvelig mønster i dagene mine, og for å ikke få det vanskelig med å begynne igjen. Den tabben har jeg gjort for mange ganger.

Gleden er bare at dette bildet er fra mai, og da var det høyre hånden som var ødelagt etter rare påfunn. Denne gangen er det da venstrehånden, og per definisjon av legen så er jeg jo venstrehendt så det bringer litt problemer på vanlig basis med tanke på at bare jeg skal plukke opp en ting så er det venstrehånden jeg bruker.

I tillegg har jeg ikke lov til å bruke hånden til NOE.. Slik at jeg lever i god tro om at jeg er skikkelig flink til å bruke høyre. Av en grunn så tåler jeg ikke gipsen, får skikkelig store blemmer og kan ikke ha den på i 2 dager en gang, slik at jeg går bare med en slik støttebandasje med skinner inni. Morsomt.

You make me wanna fly

Jeg er forelsket. Så ekstremt.

Det kan godt være at hormonene mine lurer meg ekstremt mye for tiden. Eller det at han har vært så fantastisk flink med meg og mine saker for tiden. Valentine er ikke en dag jeg i grunn liker, men gårdagen var helt fantastisk. Ikke at det forandrer synet mitt på den dagen, den veldig amerikanske dagen, men jeg elsker det at jeg fikk ferdiglaget middag med dessert, roser og at vi var på kino sammen.

Jeg er bare så sliten. Jeg er sliten, utpsyket og litt overarbeidet. Dagen igår gjorde meg litt lettere til sinns, gladere og mer motivert. Livet mitt begynner å få form, jeg blir ivrig over å skal dra på seminar om oljepenger og over å arrangere skirenn igjen. Jeg kjenner at personligheten min vokser. Jeg kjenner at jeg vokser som person.

Jeg er lykkelig.

This life is mine, why do you care?

Vi har alle rundt om her havnet i grøften den siste uken. Det er nå en uke siden alt skjedde, men det kjennes som igår. Ingen av oss tror fortsatt at det har hendt, slik at vi går stadig på en murvegg vi ikke kommer oss over. Døden er ikke til å tulle med. Det vet vi nå.

Jeg vet jeg blir sett på som arrogant og ufølsom som begynner å komme over det værste allerede før begravelsen, men med tanke på hvor mange slike episoder jeg har vært igjennom det siste halvåret, så er vell det helt motsatt beskrivelse enn det jeg fortjener. Det har vært nesten nøyaktig en måned mellom hver eneste venn som har gått bort – og det har jeg virkelig ikke tatt lett på. Jeg vet at jeg har havnet i grøften i lengre perioder etter hver episode.

Jeg har bare lært hvordan man skal håndtere sorgen på en god måte. Og jeg har lært av alle feilene vi har begått sammen.

 

Jeg har begynt å leve som før igjen – men tenker stadig på det. Så ikke tro at jeg er over det, jeg er bare over den værste sorgen som drar meg ned i grøften igjen. Jeg har ingen grunn til å være der, det hjelper ikke på  noe.

Vår kjære venn

 

This one is for you dude.

“The Mixed Tape”

This is morning
That’s when I spend the most time
Thinking ’bout what I’ve given up
This is a warning
When you start the day just to close the curtains
You’re thinking ’bout what I’ve given up

Where are you now?
As I’m swimming through the stereo
I’m writing you a symphony of sound
Where are you now?
As I rearrange the songs again
This mix could burn a hole in anyone
But it was you I was thinking of

I read your letter
The one you left when you broke into my house
Retracing every step you made
And you said you meant it
And there’s a piece of me in every single
Second of every single day
But if it’s true then tell me how it got this way

Where are you now?
As I’m swimming through the stereo
I’m writing you a symphony of sound
Where are you now?
As I rearrange the songs again
This mix could burn a hole in anyone
But it was you I was thinking of

And I can’t get to you
I can’t get to you
I can’t get to you (you, you)

Where are you now?
As I’m swimming through the stereo
I conduct a symphony of sound
Where are you now?
As I’m cutting through you track by track
I swear to God this mix could sink the sun
But it was you I was thinking of

And where are you now?
And where are you now?

And this is my mixed tape for her
It’s like I wrote every note
With my own finger

Addicted yet?

Lørdag – en dag jeg elsker å chille på, ble avbrutt med fæl trening, en tur på senteret og litt vell mye folk rundt meg. Og det som verre er, kanskje en fylletur i kveld? Hm, ja jeg sier egentlig ikke nei til det. Men jeg er sliten! Og trøtt. Men blir det så henger jeg med. Kan aldri si nei til en herlig kveld ute med koselige folk og litt alkohol – men masse musikk.

However, alt som står i hodet på meg nå er at vi trente idag! Jeg har ikke trent systematisk siden april i fjor, og da slutta jeg med alt helt. Har tatt meg en og annen økt inni mellom fram til nå, men av en eller annen grunn klarte jeg å forsnakke meg og love noe til folk rundt meg, slik at jeg innser at om jeg skal klare å holde det løftet så må jeg komme meg i gang nå, og at min kjære Eirik presset meg en del..

This bitter pill

Andre dag på rad der jeg er overlykkelig uten grunn. Igår kunne jeg forstå det, sol inn på rommet, rolig dag, pappa hjalp meg og jeg fikk gå tidlig til sengs. Idag derimot? Våknet av et helvette fra arbeiderne, sykt glatt ute, sykt vondt i leggene og innleveringsfrist for oppgaven i regnskap. Derimot satt jeg å gliste i hele dag, så på alt som en spøk omtrent. Og nå når jeg er ferdig med innleveringen og den er sendt inn datt humøret i allefall 20 hakk ned. Det skal være omvendt!

Poenget er at når jeg nå leverte inn slo det meg at jeg har en til innlevering denne uken, til fredag. Helt ærlig er jeg ikke helt i humør til det – jeg er ufattelig trøtt. Foretaksrett er nesten mitt sterkeste fag, slik at jeg vil jo utføre det på en skikkelig bra måte – men siden vi ikke MÅ levere inn alle 3 oppgavene så faller motivasjonen såpass og. Selvsagt kan jo folk si at siden den første allerede er godkjent for meg så gjør det ikke noe å misse ut fra denne, og spesielt siden læreren sa at sjangsen for å ikke bestå innleveringene er ikkeeksisterende så. Men hva om jeg er syk neste gang? Eller har enda mer som foregår?

Jeg vet jeg ender opp med å sette på en film eller en serie/to, før jeg legger meg tidlig idag og. Jeg er så trøtt. Så foretaksretten får vente til i morgen, så får jeg heller jobbe mer effektivt enn jeg ellers ville ha gjort.

Og apropos å jobbe hardt – fredag er det jobbetid igjen, så får se hvor langt jeg klarer å gå på lørdag. Har en følelse at det blir absolutt ikke mer enn til Eirik og tilbake i såfall.